@ Third3ye
1. Det kommersielle ved julen må du for all del ikke laste religionen for! Dette er følgene av en kapitalistisk tankegang. Når det kommer til det religiøse: Hva annet hadde du ventet deg i en religiøs høytid egentlig? Andre religioner har sine høytider som de feirer minst like seriøst som vi kristne feirer jul, så jeg ser ikke helt poenget ditt. Alle land feirer ikke 17. mai, men såvidt jeg vet har alle land en nasjonaldag som er deres nasjonale høytid. Hvorfor i alle dager skulle ikke kristendommen ha sin "nasjonaldag" som feires av kristne en gang i året på kommersielt basis, da med tanke på presanger, tradisjonell julemiddag og ritualer (som det å gå rundt et juletre mener jeg da), i tillegg til de høytradisjonelle seremonier som julemesse og forkynnelse av julebudskapet?
Når det kommer til de høytradisjonelle seremoniene har jeg vanskeligheter for å tro at folk her i Norge som ikke er kristne, deltar aktivt i disse. Jeg tviler på at vi norske kristne tvinger folket inn i kirker, eller kristne ritualer, til de som absolutt ikke vil dette. Kristne familier vil selvsagt delta på sånne seremonier, men også der er det for de fleste valgfritt. Det blir som med 17.mai-tog. Du ser da ikke 4,5 millioner mennesker delta i et 17.mai-tog?
2. Du som hater løgn som blir tredd ned i hodet på oss, farer med løgner selv? Hvordan kan du påstå at det norske samfunnet ikke er basert på kristne verdier? La oss legge bort litt selverklært ateistisk visdom og strekke oss mot vitenskapelige fakta, som historieforskning forsøker å basere seg på - som et utgangspunkt for sannhet. I den norske tidslinjen finner vi at:
Statsreligionen tar form 1000-1100
Kong Olav "den hellige" Haraldsson kommer til Norge ca. 1015. Han forsøker å gjøre kristendommen til den eneste tillatte religion og innsetter biskoper. Gjennom en avtale med bøndene på Mostertinget i 1020 fastlegges grunnprinsippene for Kristenretten. Kongens forsøk på å tvangskristne landet ender med at han faller på Stiklestad i 1030.
Valfart til nasjonalhelgen 1100-1150
Kong Olavs død blir starten på en prosess som fører til at kirken blir fast etablert i landet innen utgangen av 1100-tallet. Store mengder mennesker valfarter til kongens grav i Nidaros, og når kong Olav kanoniseres som helgen, styrker dette kirkens posisjon ytterligere. Kristenretten utvikles videre, og det kommer bl.a. krav om at alle barn skal døpes. Formelt står kirken først under erkebiskopen i Bremen, senere under erkebiskopen i Lund. I praksis er kongen kirkens overhode.
Norsk storhetstid 1200-1300
I denne perioden ble kirken en betydelig maktfaktor, fordi den sammen med kongemakten dannet ryggraden i staten Norge. Det ble vanlig at konge og stormenn gav jord til kirken, for å sikre sin udødelige sjel. Kirkens menn deltok på lik linje med verdslige rikfolk i kongens råd. Tienden - kirkeskatten - ble en viktig inntektskilde for prestestanden. På lokalplanet hadde bøndene ansvaret for vedlikehold av kirkene og betaling av prestens lønn. Ansettelse av prester stod biskopen for, men han tok gjerne lokalbefolkningen med på råd. Dette skapte nærhet mellom kirke og folk.
Enevoldstid 1600-1700
Hundreåret preges av et stadig mer pågående Sverige. Norge mister Jemtland og Herjedalen. Frem til 1660 må kongen styre i samråd med et riksråd, men når dette avskaffes, innføres også eneveldet i kirken. Heretter blir alle menighetsprester utnevnt av kongen. Fredrik den tredjes kongelov av 1665 fastslår kongens arverett til begge riker. Eneveldet fører med seg et embetsverk, og i Norge utgjøres dette i hovedsak av amtmenn, dommere, prester, offiserer og tollere. Embetsmennene får stor innflytelse i lokalmiljøene. Bergverksdriften er kommet i gang for alvor, og verkseierne pålegges å sette av fem prosent av årsutbyttet til kirker, skoler, fattige enker og faderløse.
Grunnlov og ny union 1800-50
Kirken blir en sentral faktor i utvelgelsen av medlemmer til den grunnlovgivende forsamling i 1814. Valgene foregikk i kirkene i februar og mars, og representantene måtte sverge overfor presten at de skulle "hevde Norges selvstændighet og at vove liv og blod for det elsked Fædreland". Flere av eidsvollsmennene var fremtredende haugianere. Grunnloven av 1814 fastholder statskirkeordningen. I 1825 drar den første emigrantskuta til Nord-Amerika. Ombord var kvekere som følte seg religiøst undertrykt i Norge. De første misjonsorganisasjonene var dannet tidlig på 1800-tallet, og ønsket om sterkere misjonsvirksomhet resulterer i dannelsen av Det Norske Misjonsselskap i 1842. Konventikkelplakaten oppheves samme år, og Dissenterloven fremlegges i 1845. Etter denne tid kan kristne trossamfunn organisere seg i frimenigheter.
Den andre vekkelsesbevægelse 1850-1900
Fra ca. 1850 har de uavhengige organisasjonene vært en betydelig faktor i utviklingen av kristenlivet. Gisle Johnson (Østlandet), Gustav Lammers (Telemark), Lars Oftedal (Sørvestlandet) og svenskeren Lars Levi Læstadius (Norg-Norge) blir viktige ledere i denne vekkelsesbølgen. Fornyelsen av kristenlivet gikk både på styrkning av den personlige kristentro og på den sterke fellesskapsfølelsen man fant i disse kretsene. Foreningslivet ble på mange måter en arvtager etter det gamle fellesskabet i bondesamfunnet. Blant de legmannskristne fantes to hovedretninger: de bokstavtro pietistene og de mer livsglade grundtvigianerne. Mange legmannskristne var også aktive i forskjellige avholdsbevegelser.
Vår tid 1900-50
Industrialiseringen omkring århundreskiftet gir nye arbeidsplasser i byene. Med dette kommer også legmannskristendommen for alvor til byene. I sentrale samfunnsmessige og religiøse spørsmål dannes to grupperinger; de liberale som mente at bibeltolkning måtte skje i lys av den tid Bibelen ble skrevet i, og de ortodokse som ønsket en bokstavtro bibeltolkning. Det norke lutherske Indremisjonsselskap (Indremisjonen) blir på mange måter en kamporganisasjon mot de liberale kreftene. Indremisjonen går sammen med en del likesinnede organisasjoner, og får etablert Menighetsfakultetet i Kristiania i 1908. I 1915 avholdes det første bispemøtet. ! Kirkens engasjement under krigen får stor betydning for holdningskampen mot okkupasjonsmakten og dens medløpere. Kampen mot nazismen tilspisset seg i 1942, da de fleste prestene la ned den statlige delen av sine embeter. den statlige delen av sine embeter.
Og dette var bare de mest positive historiske fakta om landet vårt og kristendommen i Norge. Se i min tidligere post om dette med å søke sannhet, kunnskap, visdom og innsikt, og ikke tro på alt folk sier, du leser eller får tredd ned over hodet på deg! Finn ut av det selv. Og far ikke med løgner til et opplyst folk som de fleste nordmenn i våre tider er!
Om du ikke liker bibelsitater, så les det jeg har uthevet med fet skrift i forrige post og begrunnelsene som står ganske tydelig forklart under, til og med nummerert for at ekstreme selverklærte ateister skal slippe å lese - og dermed kanskje risikere å bli hjernevasket? - bibelsitatene. Det gjorde jeg med omtanke til de som ikke synes det er særlig behagelig å lese slike vers, som hvis man ikke klarer å tolke det med innsikt, kunne bli direkte terget av slike - i dag gammeldagse - verselinjer. Også jeg har en gang vært ateist.
For de kristne leser selvsagt disse linjene med egen innsikt, og tolker derfor disse verselinjene etter personlig erfaring og overbevisning, ikke basert på "skepsisbloggere", som jeg kaller alle som ikke har skjønt poenget med å lese gamle skrifter, og prøver å prakke sin tolkning og overbevisning på alle andre, noe a la det kristne blir beskyldt for å gjøre selv i dag. Det finnes over 3,5 milliarder kristne over hele verden, og en liten prosent av disse reiser rundt og forkynner, predikerer eller misjonerer overfor andre, i såkalte omvendelsesforsøk eller -prosess. Deres sterke, kanskje til tider fanatiske eller ekstreme tro, skal være beskrivende for resten av de andre kristne. Det er det samme som å påstå at alle utlendinger i Norge driver med voldtekt og kriminalitet, eller er terrorister.
Om det så var 3,5 millioner ekstremister, ville ikke disse utgjøre mer enn 1 % av verdens kristne befolkning. Om det er så mange som 350 millioner ekstremister, ville ikke disse utgjøre mer enn 10 % av verdens kristne befolkning. Dette er som minoritet å regne, både landsbasis og verdensbasis. Ekstreme religiøse eller fanatiske kristne finnes over hele verden, også i dette landet. Det samme gjelder ekstreme eller fanatiske ateister, som jeg mistenker du er blant av. Slike er ikke det spor bedre enn fanatiske representanter i de religiøse bevegelsene. Fakta for Norges del, er at slike religiøse ekstremister utgjør sikkert ikke mer enn en brøkdel av de kristne her til lands, ergo minoriteter. Mon tro hvordan %-andelen er fordelt i de ateistiske rekker? Jeg er neimen meg ikke helt sikker på om, av de selverklærte ateistene, at "ekstremistene" utgjør en tydelig minoritet hos disse.
Men uten sikre tall og med bare personlige meninger om dette, vil jeg fare med løgn om jeg påstod at det var slik. Sannheten kan like gjerne være at det er en majoritet av ateister her i Norge som ikke er ekstreme i sin holdning til religionsfriheten, bare at det selvsagt er de mest ekstreme som skriker høyest og dermed blir lagt merke til. Snakker om å fare med løgner. Jeg har et ordtak til deg: Fei for egen dør, før du feier for andres!