Sitat av
ivioynar
Hvis man først skal mene at fostre ikke bør avsluttes fordi det har potensiale til å bli noe mer bør grensen trekkes ved danningen av sinnet (nervesystemet) heller enn kroppen (f.eks. hjertet). Opp til hjernehalvdelene begynner å kommunisere er ikke fosteret noe særskilt annerledes enn cellene som lager neglene dine eller en kreftsvulst - det er såvisst celledeling og strukturdanning, men det er ikke noe sinn som gjør at kjøttet er et menneske. En sædcelle og en eggcelle har også potensiale til å bli en kropp med sinn hvis de fysiske forutsetninger ligger til rette for det (de møter hverandre), hvordan skiller det seg fra fosteret (som trenger blod, næring og en rekke hormoner for å bli til en kropp)?
...
I praksis har det dog lite å si. Aborter vil tas uansett lovligheten og eventuelle filosofiske debatter, men hvis det er kriminalisert blir ikke resultatet pent. Da vil kvinnen i mange tilfeller forgå, både i kropp og sinn gjennom skader og fengsling. I praksis er det selvsagt et element av gjenkjennelse i det hele, vi kan se fosteret i ulike stadier og se det utvikle seg fra en ubestemt klump, via et ekkelt reptil til noe som begynner å ligne på et barn, men det er heller vrient å trekke streken noe bestemt sted.
Du har helt rett i at det menneskelige fosteret ikke skiller seg spesielt fra en kreftsvulst ved tidlig stadium. Tror mange ogsaa har sett bildet av forskjellige dyrefoster paa tidlig utviklingsstadium og hvordan de naermest er prikk like et menneskefoster i de foerste ukene.
Likevel saa er det en enorm forskjell. Fosteret paa et tidlig stadium er ikke en kreftsvulst eller et dyr, selv om det ligner. Det er et menneskefoster, et spirende menneskeliv. Dette er man noedt til aa lukke oeynene for om man moralsk sett skal forsvare aa ta abort.
Svaert mange tenker paa samme maate som deg ivioynar angaaende verdi av et menneskelig foster paa tidlig utviklingsstadium. Dette er vel ogsaa grunnen til at saapass mange velger aa ta abort (selv om endel jenter faar en daarlig foelelse i magen av aa ta abort likevel).
Jeg er enig med deg i at aa kriminalisere det aa ta abort er vanskelig. Og jeg er derfor for aa ha samme abortlovgivning som idag.
Dette er imidlertidig ikke problemstillingen jeg forsoeker aa peke paa. Mitt spoersmaal er om det er moralsk forsvarlig aa ta abort. Jeg kan godt forstaa grunner til at folk gjoer det. Det finnes mange gode argumenter for aa ikke oenske aa baere fram et barn.
Foer i tida saa bar dem barn ut i kulda og satt dem der for aa doe. Det var den tids "abort" - da det nyfoedte barnet var uoensket. Jeg kan forstaa at folk gjorde slikt utifra forksjellige grunner som fattigdom og noed osv.
Da jeg var yngre saa saa jeg ikke noe saerlig problem med abort. Jeg er ganske overbevist om at hvis jeg hadde gjort noen gravid saa hadde jeg proevd aa overtale vedkommende til aa ta abort ut av grunner som at det ikke ville ha passet inn i livet mitt..
De siste aarene har jeg levd et mere rent liv med daglig meditasjon samt forsoeke aa leve saa moralsk rett som mulig. Det er gjennom aa proeve aa leve slik at jeg har forandret syn paa om abort er forenelig perfekt moral.
Jeg har en voksende respekt for allt liv - og for meg er det ingen tvil om at aa avslutte ett menneskeliv - det vare om dette livet er paa et svaert tidlig utviklingsstadium og minner om f.eks en kreftsvulst - er en svaert alvorlig sak som ikke maa taes paa med letthet. Naa tror jeg ikke at fleste som tar abort gjoer det utifra lettvinne grunner (jeg tror det aller fleste intuitivt aner at det aa ta abort er en svaert alvorlig sak (i allefall de fleste kvinner som har det gryende liv voksende inne i seg)).
Om man virkelig tar innover seg at et lite foster er et spirende meneskeliv som allerede har startet utviklingen (som foerst stopper naar man er naermere tyve aar) - saa finnes det i mine oeyne svaert svaert faa grunner til aa moralsk sett kunne forsvare aa avslutte et slikt liv.