Jeg støtter meg til et litt buddhistisk lykkebegrep der harmoni er nøkkelordet.

Har du indre harmoni og ro - så er du lykkelig.

Er en slik indre harmoni og ro avhengig av ytre omstendigheter (som er i stadig forandring) og opp- eller nedturer gjennom livet så er man som et blad i vinden for livets hendelser. Blir man syk f.eks, eller gammel så vil man bli sterkt ulykkelig - om ens lykke er avhengig av å være ung, sprek og ha masse materielle ting.

Da jeg har jobbet på sykehus så slår det meg stadig vekk hvordan enkelte mennesker klarer å ha en harmoni og å smile selv om man har mistet både armer og bein eller er gammel og svakelig eller svært syk. Mens andre tyr til bitterhet og motvilje ved minste motstandskraft.

En sann lykke er for meg en lykke som er uavhengig av materiell velstand, helse osv.

I livet vil det komme uønskede situasjoner og ønskede situasjoner vil ikke intreffe. Man vil da få en sterk følelse i kroppen som det utrenede sinn fort vil reagere blindt på (med enten hat, motvilje, sinne, sorg osv). Med en gang man blir overbemannet av negative følelser som hat,motvilje, sinne, sorg, depresjon osv - så har man mistet sin indre ro og harmoni. Man er IKKE lykkelig.

Gjennom livet vil man også oppleve behag og situasjoner som med nytelse og velvære. Det utrenede sinn reagerer ofte blindt i slike situasjoner også. Man reagerer med å miste den indre harmoni og ro og å bli svært knyttet til disse behagelige følelsene. Fordi man knytter seg så sterkt til følelser av behag så vil man oppleve et savn når disse følelsene tar slutt (man er ikke forelsket alltid - det er ikke sommer hele året osv) og man blir utilfreds. IKKE lykkelig.

Veien til sann lykke (indre ro og harmoni) er derfor å være en vismann som holder sitt sinn balansert og som ikke reagerer blindt på alt som skjer i livet - men som derimot observerer livets gang på en objektiv måte uten å reagere. En slik person er alltid fylt med indre ro og harmoni - altså lykke.