Jeg har valgt å definere lykke som en dyp glede eller følelsen av dette. Men hvor går grensen om du bare er glad eller om du er lykkelig? Jeg er ofte glad, men når er jeg lykkelig? Jeg er glad når jeg er med noen som betyr noe for meg, jeg er glad når jeg hører på all den nydelige musikken som finnes, jeg er glad når jeg får nye ting, jeg blir glad for gaver jeg får, men mest fordi jeg får det fra noen som bryr seg, som er glad i meg. Det fineste er gaver med betydning. Men er dette lykke? Jeg tror lykke for meg er å lykkes. Hva er bedre enn å vite at du har mestret noe, gjerne noe du har jobbet med lenge. Er det ikke lykke å få 6’er på eksamen, hva med når dommeren blåser av kampen og du har vunnet finalen i håndballcupen? Dette er lykke for meg. Prestasjon er viktig. Om jeg aldri hadde fått til noe, ville jeg nok ikke vært lykkelig. Jeg har vært så heldig at jeg klarer å prestere ganske gjevnt over. Noen ting er jeg flinkere til en annet, men det er sjelden det er noe jeg absolutt ikke klarer, i hvert fall ikke om jeg går inn for det. Om det skjer, henger det litt over meg, men er jeg ulykkelig? Nei. Det er jo så mange andre ting jeg klarer. La oss se litt på det overnevnte, de såkalte gledene. Er de ubetydelige? Absolutt ikke, alt spiller inn. Jeg tror lykke henger sammen med hva du er vokst opp med. Men man trenger påfyll. Man kan ikke feire den ene 6’eren i tre år. Slik er det med materialistiske goder også, man må ha nye, bedre ting. For meg er dette falsk lykke. Mulig lykke er noe du må jobbe for, noe du må vite at du har fortjent.