Jeg tenkte jeg kunne hoppe inn og si noen ord. Det som umiddelbart dukket opp i tankene mine når jeg leste enkelte poster her er at det virker som om det ikke skilles mellom behag/glede og lykke. I mitt vokabular så burde disse to skilles, simpelthen fordi alle kan oppleve en form for behag og glede uten at de er lykkelige av den grunn. Ja greit, kall det lykke der og da, men personen er jo ikke lykkelig lenger når denne situasjonen hvor han/hun fant seg "lykkelig" i forsvinner. Så dette koker jo på sett og vis ned til å bli et definisjonspørsmål, but I'll continue...

Uansett hvor jævlig du har det så kan man finne glede og behag i et gitt øyeblikk, i en gitt situasjon. Dette kan være å spise en god middag eller å få litt ekstra penger å rutte med denne måneden etc. Men middagen tar slutt, og de ekstra pengene du fikk denne måneden tar slutt. Er du fortsatt lykkelig? Ikke nødvendigvis.

For meg er lykke en vedvarende sinnstilstand som følger deg. En indre trygghet, en ro, en harmoni som vedvarer selv når du finner deg midt oppe i tøffe tider. Du kan være sint, trist, frustrert, whatever. Men det ligger alltid en stabilitet å falle tilbake på, slik at det skal fryktelig mye til for å rive deg av skaftet. At man ikke lar negativiteten på noen som helst måte ta overhånd og skygge over de gode aspektene ved ens liv. Man erkjenner den, aksepterer at den er der og er klar over at den ikke trenger å ta opp en så stor del av deg at det begynner å bli såpass problematisk at det senker livskvaliteten din. Så med dette som utgangspunkt kan jeg si at jeg i bunn og grunn er lykkelig til tross for at jeg eventuelt kunne ha vært i en trist periode. It's all apart of the wonderful thing we call life, isn't it?

"The mere sense of living is joy enough"