Jeg tror ikke på noe guddommelig. Mine tanker om livet og dets mening drar jeg ut i fra erfaringer.
Jeg ser på det som en svakhet å tro på høyere makter i form av guder/ånder. Hvis noen absolutt skal stemples som høyere makter, må det bli mennesker, slik jeg ser det. At noen faktisk ikke kan være stolte nok av å være den mest intelligente skapningen vi vet om, til å se på oss som de høyere maktene, og slutte bøye seg i støvet for noe som absolutt ikke er sikkert at eksisterer.
Blir så oppgitt når jeg ser hvordan de hjernevaskede religiøse (unnskyld uttrykket) tullingene tviholder på troen at det faktisk eksisterer så fantastisk som en gud.