WTF?

Jeg gir blod! Det skulle da fanden meg bare mangle. Jeg er frisk, holder meg unna dop og har ingenting å tape. Det er sant at det stilles til dels strenge krav til det å gi blod, men kravene er ikke strengere enn at minst halvparten av Norges befolkning sikkert er skikket til å gi blod. Hvis man får ny seksualpartner må man vente 6 måneder før man kan gi igjen. Syns det er en semigod gjerning som ikke koster meg ei krone. Det er litt som å resirkulere papir og plast. Ikke noe stress, og du gjør noe bra for fellesskapet.

Det foregår på denne måten:

Hver tredje måned blir man kalt inn til blodbanken på ditt lokale sykehus og fyller ut en omfattende sjekkliste. Her får man spørsmål om sykdom, åpne sår, reiser, sex, osv osv.

Deretter snakker man med en sykepleier og måler blodprosent. Hvis man slipper gjennom legger man seg ned sammen med de andre og venter litt. Etter et par minutter kommer sykelpeieren igjen og begynner tappingen. Nåla er tykk som ei takrenne, men serriøst. Så vondt er det ikke.

Når posen er fylt opp av rundt en halv liter blod, tar man ut nålen. Man må ligge og vente 10 minutter før man får gå igjen og da ligger jeg og leser en avis og spiser litt kjeks og drikker ett eller annet. Så er man ferdig og man skriver seg ut. Da kan man velge å ta i mot ett eller annet piss, som for eksempel en kopp eller et håndkle. Alternativt kan man velge å gi spenna til en organsisasjon. Røde kors, barneavdelingen ved sykehuset ol.

Vil egentlig oppfordre alle som er friske og som er i et stabilt parforhold, eventuelt de som ikke syns det er det kuleste i verden å feie over en ny person hver helg, å melde seg. En gang ringte de fra sykehuset for å forsikre seg om at jeg kom til blodtimen fire dager senere. Da fortalte de at det var en 4 år gammel jente som skulle ha en heavy opperasjon og de trengte blodet mitt. Kall meg sentimental, men sånne beskjeder gjør noe med en.