Må si at Irving og jeg ikke helt deler det samme synet på saker og ting, men er enig i den tidligere posten som siterer voltaire. Man må kunne få ytre seg, så sant han kommer med teorier etc, og ikke oppfordrer til vold/diskriminering eller lignende. Holocaust var en tragedie, flere millioner jøder, kommunster, sigøynere, tater, funksjonshemmede, pyskisk utviklingshemmede og andre som ikke passet inn i den sosial darwinistiske raseideologien til nazistene ble drept. MEN jeg tror nok også det er mer ved saken enn folk vet. sier ikke på noen måte at Irving har rett i sine påstander, men en sak har alltid to sider, og det er faktisk seiersherrene som skriver historien. (F.eks myen om at vest-berlin var så utrolig bra å bo i. de alliertes soner i det okkuperte tyskland var helt forjævlige de første årene av krigen. holdningen om å ikke straffe tyskerne endret seg ikke før man innså at den europeiske økonomien var avhengig av at tyskland kunne yte med sitt enorme industrielle potensial, og sin potensielle kjøpekraft... Tyskland har alltid vært en betydelig bidragsgiver til den europeiske økonomiske veksten og stabilitet.)

men det ble en lang digresjon.

til det med den norske motstanden under krigen:

skal man se veldig kynisk på det, stemmer det at norske motstandsmenn bare drev med "rampestreker" mot de tyske okkupantene. personlig vil jeg ikke bruke dette ordet, etter som mennene og damene som jobbet i motstandsbevegelsen risikerte livene sine, og derfor fortjener et bedre ettermæle.
det som er poenget er at den militære motstanden som ble ytt, både under invasjonen og etter okkupasjonen, var svært begrenset, og på mange måter symbolsk.

Tyskerne slet litt med å innta nordnorge (ja, slaget om narvik osv), men denne motstanden var i all hovedsak bestående av tyske og franske tropper. de norske styrkene ble slått ganske ettertrykkelig. det norge bidro med der var mer eller mindre guiding. Med unntak av regionene i nordnorge, falt norge raskt, og med svært lite motstand. At Blücher ble senket var ikke pga enormt god innsats fra norsk siden. det var mye flaks. de norske torpedoene fikk så avgjort maximalt uttelling fra sine treff, og til tross for sin alder klarte de å påføre mye skade.

Etter at norge ble okkupert hadde vi en regjering i eksil i London. vi klarte å redde unna gullreservene, og vi fikk reddet den norske handelsflåten. Handelsflåten var norges egentlige bidrag under krigen, og et vesentlig mye viktere bidrag enn gutta på sakuen. Krigsseilerne forsynte særlig Storbritannia med krigsmateriell og annet utstyr fra USA, og uten denne bistanden er det godt mulig britene hadde blitt tvunget i kne.

Gutta på skauen bidro på en helt annen måte. deres angrep og sabotasjer var som et irritasjonsmoment for tyskerne å regne. Men de bidro, særlig i etterkrigstiden, til å styrke det norske nasjonale selvbildet. Terrenget i norge er rimelig likt som i Afghanistan - man kan jo se hvor effektivt Taliban holder stand der...

det jeg egentlig vil frem til, er at motstandsbevegelsen på norsk jord bidro mer eller mindre utelukkende for å styrke det norske selvbildet. De som egentlig ledet norsk motstand, og som på ingen måte blir vist den respekt og ære de fortjener, er de norske krigsseilerne. DET var og er de egentlige norske heltene.