Det virker som om du har misforstått litt. Det er ikke sånn at de fleste ruser seg for å dempe sorg og tungsinn. Akkurat som alkohol, blir rusmidler av de fleste brukerne sett på som noe positivt, noe som gir en en annerledes opplevelse, et kjærkomment avbrekk fra tjas og mas.

Det er ikke nødvendigvis sånn at "tyngre missbrukere klarte seg ikke med bare det, det var deilig å ruse seg, er det noe som er enda bedre en alkohol å ruse seg på kanskje? og vips så er det i gang." Mange av freakerne og eksfreakerne (de som ikke bare holdt seg til hasj) jeg kjenner, inklusiv meg, har hatt en sånn periode eller fler. Mange bekjente har vært bortpå mange forskjellige droger, og har typisk hatt fordypningsperioder med noen av dem, men de aller fleste har ikke hatt noen problemer med avhengighet, da de har merket og reagert på kroppens og sinnets signaler (hvis ikke de ble drittlei først).

Noen er fysisk og/eller psykisk mer disponert for avhengighet, kanskje uten at de vet det selv. Enkelte kan nærmest være alkis etter russetida, andre kan drikke i en mannsalder før de får problemer. To venner som bruker samme stoff, like mye og like ofte, vil kunne oppleve forskjellige bivirkninger og tilvenningsgrad. Slik er det også med alkohol, hasj, kaffe og Hotel Cæsar. Heroin er mye mer avhengighetsskapende enn disse, men jeg har selv bevitnet hvordan en av to som brukte sammen plutselig var hekta en dag.

Også har du de som nærmest er forutbestemt at skal havne der, de som alltid har brukt rus til å dempe mentale vondter. Men det er ikke så enkelt som å si at de bruker det i en tyngre periode, for å lindre sorg og tungsinn. Det er mange forskjellige skjebner som ligger bak, og som oftest et mye mer komplekst hendelsesforløp som ledet opp til elendigheten enn du synes å ta inn over deg.

Du kan godt si til meg at jeg kan klatre opp et 20 meter høyt tau, men jeg er rett og slett for svak og ville ikke ha klart det uansett hvor mye jeg ville. Musklene ville kollapse lenge før målet. Med riktig kosthold og trening i lengre tid vil jeg helt sikkert kunne klatre helt opp, men det er en lang vei å gå, og mye smerte på veien. Som med kropper, så er ikke alle utstyrt med identiske hjerner med like forutsetninger. Noen har et dårligere utgangspunkt, noen blir 'skadet' underveis. Man pakker seg inn i fornektelse sammen med andre nektere, og det er ikke like lett for alle å kaste ut rusvennene sine og si "dette er første dagen i resten av mitt liv". Det er ikke sånn at jo flere sjanser du har til å sette ned foten, jo lettere er det å klare det.

Det blir for snevert å si at alle har valg og like muligheter til å ta dem. Like fjernt som det ville være å si at alle kan klatre opp et 20 meter høyt tau uten videre.