Skjønner skeptikerne godt, har selv vært skeptisk til alt av dette som ikke kan bevises.

For et par år siden, jeg var vel 10år kansje og hadde hver vinter vært plaget ved eksem på armer og ben. Vi hadde en såkalt healer i bygda og mora mi sendte meg rett dit for å prøve å se om han kunne gjøre noe med saken. (Fuktighetskrem er vanskelig å få påsmurt en ivrig 10 åring hver dag) Vi kom opp til det lille huset hans og forklarte saken. Det var greit, kan kunne godt prøve å fikse det. Første han gjorde var å tenne en fyrstikk som han bevegde i området der det var eksemutslett, på en ca 10cm lengde. Det hele virket veldig skummelt og "magisk" for en liten gutt. Senere mumlet han noe på et ukjent språk.(kunne vært bare tull såvidt jeg vet) også tok han sitt eget spytt og smurte over eksemet. Sist fikk jeg en salve som han hadde laget selv av diverse urter han hadde i hagen som jeg skulle smøre på eksemet en gang hver dag. Etter ca en ukes tid så var eksemet borte og jeg så aldri noe til det igjen.

Selfølgelig kunne dette være tilfeldigheter, jeg vokste nettopp ifra den barne"sykdommen" eller så ga han bare meg en potent eksemkur? Jeg aner ikke, men er langt fra overbevisst av denne hendelsen. Derfor tar jeg en hendelse til som har hendt noen i nær familie.

Hun var 14år da hun endelig dro til legen etter en lang periode med hodepiner som hun hadde holdt stilt om i lang tid. Legene ville ikke si noe sikkert, men tok en MRI-scan på henne bare for å være sikker. Der fant de en liten klump som ikke skulle være der, sentralt plassert inni hjernen. Hun fikk i en alder av 14år vite at hun hadde en ondartet hjernesvulst som bare ville fortsette å vokse. Hun dro fra Tromsø til Oslo for å få hjernekiruger til å se om det var muligheter til å opperere svulsten bort, det var det ikke. Den satt såpass langt inni hjernen at det var veldig stor risiko for å drepe henne hvis de prøvde. Da hadde foreldrene valget: Enten la ungen deres leve et liv i noen år til for å se kansje dø når svulsten overtar, eller ta sjansen på en operasjon og kansje miste henne nå.

Som de fleste her ville valgt så tok de heller å valgte å gi ungen hennes et resterende godt liv. Resten av familien var knust når vi fikk høre nyhetene, kan huske at jeg selv gikk fra mine besteforeldre(der vi fikk høre der) til skogen for å gråte fordi jeg ikke ville ses på som "svak" på den tiden.(Var ganske ung da også). De neste 3 årene omtrentlig så var hun ofte innom UNN i Tromsø for å sjekke hvordan svulsten evolverte, hver gang så hadde den vokst og foreldrene visste at de kansje ikke hadde mye tid igjen med sin datter og derfor ble desperat. Minner dere på at doktorene har sagt at den ikke vil slutte og vokse/klassifiserte den som en ondartet svulst.

En dag fikk foreldrene høre om denne "Snåsamannen" og ville gi det et forsøk, bedre å gjort et forsøk enn å vite i ettertid at de hadde noe de kunne gjort. De reiste fra Tromsø til Sør-Norge og fikk møte denne mannen. Akkurat hva han gjorde der med henne vet jeg ikke, siden jeg aldri har spurt, men ikke lenge etterpå ved neste MRI "check-up" hun skulle på fant de ut at svulsten ikke hadde vokst et døyt. De skjønte ikke hva som hadde skjedd men tok et par sjekker til over de neste månedene for å være sikker, testene ble de samme hver gang. Ingenting hadde skjedd. Legene sa selv at det var et medisinsk mirakel og hadde ingen god forklaring på hvorfor dette skjedde.

Poenget mitt er at selv om det finnes ting som kansje ikke virker logiskt så skal man ikke være for rask til å si at dette er tullsnakk. Kansje han selv ikke gjør noe med "pasientene", men han gir de et håp. Han gir de en grunn til å TRO at man kan få helbredelse. Hjernen er et fantastisk verktøy og kansje dette er nok til at kroppen healer seg selv.