Som jeg ser er det flere som har sterke meninger om hva anarkisme er, og hva det ikke er.

For meg kan det virke som om mange baserer uttalelsene sine på ting de har hørt, snarere enn hva de faktisk har tenkt seg til selv. Det kan se ut som om mange har problemer med å definere hva anarki betyr, selv om det ganske enkelt betyr fravær av herskere så legger folk flest så uendelig mye mer i temaet. Og det skyldes kanskje at...

...Anarkisme, i alle sine ulike former, ser 4t til å ha en fellesnevner: fenomenet vekker tanker hos individed som tar ordet og dets betydning for seg. Nærmest som om det skulle vært i vår natur, begynner vi å se på hva dette innebærer og hvorfor det fungerer, eller ikke fungerer. Jeg ser at mange her konkluderer med at et anarki aldri ville fungert, og setter det opp mot menneskets kyniske og egosentrerte natur. Så kan man kanskje dra det litt lenger igjen, og tenke: et anarki vil jo aldri være reelt, fordi vi alltid vil ha en eller annen form for autoritet i livene våres; våre nære og deres påvirkningskraft eller rett og slett naturen, og alle naturens lover.

Personlig, kaller jeg meg selv, og identifiserer meg med, netopp en anarkist. Ikke fordi jeg tror at anarkismen burde innføres nå, eller oppstå ved en revulosjon i morgen, men rett og slett fordi jeg opprikitg mener at den dagen vi mennesker kan leve sammen uten en statsmakt som tvinger oss til å være snille eller slemme mot hverandre, vel da har historien skrevet ned noe som virkelig er verdt å få på papir.

Mange av de personene som idag identifiseres som anarkister, eller bærere av anarkiste tanker og filosofier, er historiske personer som fks. Sokrates til og med Ghandi. Mange er forfattere, revolusjonære opprærsledere, men faktisk også nasjonalister. Mange av romantikkens nasjonalister stod for filosofier som har sine røtter så langt tilbake som til det antikke hellas, nemlig forestillingen om at en nasjons storhetstid ligger i forening med naturen. Tanken er at vi mennesker har rotet oss langt unna naturlige tilstander, og at dette nødvendigvis medfører problemer. Angst, depresjoner, stress osv. er Norges nye folkesykdommer, og hvorfor? Vi er jo verdens beste land og bo i?

Behovspyramiden, som jeg ser noen her har nevt, viser kanskje til relevante forhold hos et individ som er verdt å ta hensyn til, men rent bortsett fra de primære, så er ikke det ikke sikkert at de sekundære behovene er nødvendige om individet lever under anarkistiske forhold, eller forhold uten stat. For hvem trenger egentlig mer annerkjennelse enn den at de bidrar til noe? Det er illusjonen om at vi ikke bidrar nok som får oss til å søke MER annerkjennelse. Noen her mener fks. at en lege er mer "verdt" enn en søppelmann, fordi legen redder liv. Dette er en illusjon, om ikke søppelmannen hadde håndtert søpla så hadde nok legen fått det veldig travelt med å kurert enda flere syke.

Jeg nevnte tidligere at noen vil si at anarkisme ikke er reelt på grunn av for eksempel naturens lover, og sosial påvirkning. Jeg ser ikke på dette som autoriteter, eller herskere. Staten, ikke mennene bak, eller nasjonen bak, er en autoritet. Staten er et monster vi mennesker har skapt for å kunne ruse oss på falsk trygghet. Vil samfunnet beskytte deg fra å bli drept, selv om samfunnet har lover som forbyr den slags?

Jeg ser for seg et lite anarkistisk samfunn, som kanskje er det mest reelle for alle og forestille seg, hvor en liten gruppe lever av det naturen kan gi, og bidrar til felleskapet av nødvendighet. Et slikt lite samfunn må ta hensyn til hverandre, og da er det ikke lenger et spørsmål om å vise kyniske sider eller egosentrikse sider, en person som belaster samfunnet sitt vil rett ogslett miste sin rett til å leve innad samfunnet. Naturskapte samfunn, eller bare naturen i seg selv, vinner ingenting på å oppnå noe annet en stabilitet og balanse. Jeg tror bare at fenomenet makt og stat er et ledd i en naturlig utvikling, ingenting som kan eller vil fungere. Jeg mener rett og slett at vi skal gi oss hen til uformelle normer, som er skapt utifra et naturnært forhold, slik at disse normene kan baseres på uavhengighet, fornuft, klarhet og på prinsipper om inviduell frihet og likestilling.

For å nevne noen ting jeg som anarkist finner merkelig med samfunnet:
1) Den friheten jeg er født med fra naturens side, friheten til å velge selv og friheten til å bevege meg så langt mine ben rekker, frarøver samfunnet meg.
2) De farene jeg velger å utsette meg selv for skal jeg skjermes mot, slik at jeg ikke risikerer å bli skadd og unyttig for et kapitalistisk hieraki som gir til de rike og tar fra de fattige, og slik får jeg det også vanskeligere for å utvikle meg som person å lære fra mine feil.
3) Jeg kan aldri bli tilgitt av systemet om jeg ikke gjør opp for meg, men hvorfor skal jeg måtte gjøre opp for meg når jeg oppriktig mener at jeg ikke har gjort noe galt? Hvorfor skal jeg da miste rettigheter og frarøves resurser?
4) At jeg blir bedt om å tro på en leder, som jeg ikke personlig kjenner, og som jeg ikke har noen egentlige forutsetninger for å stole på.
5) Jeg kan ikke melde meg ut fra samfunnet, selv ikke om jeg finner feil og mangler som er så grusomme innand samfunnet at jeg ikke klarer eller vil identifisere meg med disse.
6) Samfunnet er avhengig av at jeg tror at det fungerer. Samfunnet er avhengig av at jeg tror jeg har et fritt valg, når jeg kan velge mellom to onder når jeg vet hva mitt gode er. Samfunnet er avhengig av at jeg tror på det, samfunnet finner med andre ord ikke en automatisk balanse.

Så spør mange om hvorfor man i det hele tatt skal tenke disse tankene, og hvorfor man kan være så naive og tro på noe så tåpelig. Hvorfor ikke? Hvorfor skal jeg håpe på et middelmådig og sårbart system som systematisk diskriminerer og utestenger, utpeker mennesker som svakerestillte og frarøver deres resurser for sine verdier, når jeg faktisk kan tro, og håpe, at en dag vil vi løfte oss fra denne onde sirkelen som materialsime, industrialisme, kapatilsme og stat har kastet oss inn i, og at vi faktisk vil få det til. Jeg vet at tro kan flytte fjell, og jeg vet at om jeg tror på noe, eller håper på noe så er det vanvittig mye mindre odds for at det blir en realitet. For å oppsummere meg selv: har ikke vi mennesker kommet langt om vi kan forbløffe til og med oss selv, når vi kan leve sammen fredfullt, uten å ha en storebror av en stat som passer på at vi gjør det, for hvis ikke får vi svi. Når vi faktisk kan være hensynsflulle ovenfor alle våre medmennesker fordi vi vil og fordi vi ser nytten i det, fremfor å vise barmhjertighet for å ikke rammes av en gitt stats negative sanksjoner.

For meg er anarkisme like mye et spirituelt spørsmål som et politisk, men en ting er alikevel sikkert. Om anarkisme ikke er reellt, og om det ikke er gjenomførbart, så trenger samfunnet anarkister. Samfunnet trenger personer som utfordrer prinsipper og normer, slik at samfunnet kan utvikle seg. Men jeg velger alikevel, og tror oppriktig, at samfunnet vil utvikle seg til et anarki. Det kommer en dag da en regjerning ikke lenger kan lyve for folket, og det kommer en dag da vi alle vil forstå at vi faktisk kan ha all den friheten vi vil under eget ansvar.

Anarkistiske hilsener