Mulig barnevernet er der kun for å hjelpe, dette tviler ikke jeg heller et sekund på. Saken er bare det at resultatet blir så sinnsykt mye værre mange ganger. Kjenner en som hadde adferdsproblemer etter at moren døde, og gikk med på å bo på akkurat institusjon til de fannt leilghet under oppsyn el. lignende til han, hvor han bodde i nesten et år uten at noe ble gjort. Til slutt ble han lei, og utviklet rusproblemer... Jiiippi!

For å ikke å snakke om hvordan barnevernet på mange måter opperer som foreldrevernet, og hører mer på foreldre enn barnet, og lager en liste over barnets problemer gjennom hva foreldre sier, framfor hva barnet oppfatter som problemer...

Meg for eksempel, jeg gikk til barnevernet flere ganger, allerede fra jeg var 14, fordi jeg ikke takla og være hjemme. Så jeg utviklet endel rusproblemer, og da stod de der klar, men var bare på institusjoner i en måned av gangen omtrent, før de sendte meg hjem hvor jeg vanntrivdes og fortsatte rusinga. Etter hvert ble jeg bare lei, og fannt ut at de ikke kunne hjelpe meg, så jeg stakk av fra hjembyen og bodde på gata en liten periode. Her ble jeg plukket opp av snut, og kjørt til institusjon som etter 1 mnd sendte meg i fosterhjem: her har jeg aldri hatt det bedre, og har bodd her snart to år allerde, kommer til å bo her til jeg er 19, helt frivillig fordi jeg trives så sinnsykt mye bedre her!!

Men tilbake til trådstarter: de møtene er der bare for din del, det er fordi du skal få sjansen til å presentere din side av saken, og din side av saken blir gull verdt hvis barnevernet finner grunnlag for å tvangsplassere deg (hvis du har mange anmeldelser på deg fks.). Hvis de skal tvangsplassere deg kommer det til å bli en forenklet rettsak i fylkesnemda, hvor alle parter presentere sin side av saken, og hvis du bare har vært vrang så kommer barnevernet til å legge fram dette, og du risikerer og bli sendt på en hard-ass institusjon hvor du behandles for adferdsproblemer gjennom steinhard disiplin og statlig hjernevask....