Depresjon og andre psykiske problemer er et fenomen som stadig vokser.
Det er nok riktig at problemet faktisk vokser, men jeg tror at en større del av den voksende prosenten tilsvarer feildiagnoserte.
Mange har den innstillingen at når de er triste og leie/slitne, er det en depresjon.
Noe som er helt feil. I legevitenskapen skal det være et stort skille mellom det å være trist og det som kalles en klinisk depresjon.

Jeg vil nok si at veldig mange av de såkalte "deprimerte", rett og slett innbiller seg selv til å tro at det er så ille. Og at mange av de "ekte deprimerte" ikke tør å ta det opp. Ergo, de som ikke trenger profesjonell hjelp - får hjelp, og de som trenger det får ikke pga oppbrukte ressurser.
Jeg leste for lenge siden at en amerikansk undersøkelse kunne avsløre at 80% av de som trenger profesjonell hjelp, faktisk ikke går til legen med sine problemer - rett og slett fordi de føler det er pinlig og skammelig. (Bare for å backe opp under min forrige setning)

Alle mennesker går gjennom faser i livet hvor man ikke føler seg på topp. Dette er helt normalt, og kan ikke på langt nær kalles en depresjon.

Jeg tror det også stemmer at depresjon stadig rammer yngre mennesker, og det har noe med samfunnet å gjøre. Jeg sier ikke nødvendigvis at samfunnet vi lever i er så fælt, men det har utviklet seg mye, samtidig som foreldre fortsatt henger igjen, og et barn vil da få helt motstridene signaler, som fører til håpløshet som igjen kan gå videre til en depresjon.

Medisinering i dag støtter jeg fullt ut, men jeg vet at mange leger skriver ut preparater i hytt og pine. Noe som er med på å svekke tillitt til andre deprimerte. Om din bror går på antidepressiva fordi han ikke ble valgt ut til skolelaget i fotball, vil du ikke ta din venninde som også går på antidepressiva - av langt mer alvorlige grunner, så seriøst.
På samme måte er denne emo-trenden også svært ødeleggende for de som faktisk har det vondt.
Men en ting jeg syntes det er leit at legene ikke jobber mer med rundt antidepressiva, er å finne det rette preparatet til den rette personen.
Det blir skrevet ut et "standar preparat" (aller oftest cipralex) til de fleste, og dette fungerer tvert i mot ikke på de fleste i det hele tatt. Men man fortsetter å ta medisinen fordi man ikke vet at det finnes andre alternativer. Dette bør være legens ansvar.
Når man kommer inn til oppfølging og blir spurt hvordan man syntes effekten er, vil de fleste svare greit, fordi de ikke vet hvordan den optimale effekten SKAL være ved riktig bruk av riktig preparat og dosering. Dette er veldig synd..

"It seemed like this was one big Prozac nation, one big mess of malaise. Perhaps the next time half a million people gather for a protest march on the White House green it will not be for abortion rights or gay liberation, but because we're all so bummed out."
Elizabeth Wurtzel

Så til dere som bruker medisiner... Ikke vær redd for å be legen om å bytte preparat!
Og til alle andre, ta vare på - les- og hør på de syke. Vis hensyn! Den minste ting eller kommentar kan sette dype spor på en som er psykisk syk.


EDIT:
Reagerte på denne.. Her har du jo et bevis på både ditt eget og mitt utsagn om at det er for lett å få diagnosen og medisiner. Selvom du var deprimert, så vet ikke legen dette kun ved hjelp av et fem-minuttersskjema.
Jeg mener at legen bør ta det til vurdering, og eventuelt sende videre til psykiatrisk poliklinikk som via samtaler og spørreskjemaer(disse er over 25 sider lange) finner ut om man har en psykisk lidelse eller ikke.
Eventuelt om det er krisetilfelle kan legen skrive ut kort-tids preparater.
Syns nå jeg!