Som utgangspunkt har jeg (vi?) lært at mennesker er godt, men fristes av det onde.
Det er kanskje en barnelærdom vi alle har, om vi så følger den er en annen sak.

Yin yang tankegangen er min oppfatning. Vi er begge deler, på samme tid. De fleste handlinger har en reaksjon, og selv om handlingen er bra for deg (eller noen andre), så finnes det alltid noen det går ut over.

Det kommer selvfølgelig ann på hvordan vi ser på det. Litteraturen (f.eks. Ringens Herre, som så mange har lest) beskriver menneskeheten som en udugelig rase. Grådig, maktsyk, sjalu, krigersk. Fra Matrix husker vi agent Smith som beskriver menneskeheten som et virus, et virus som ødelegger jorden ved å bruke opp resursjene. Det er "naturlig" for oss mennesker, men samtidig en rimelig bra måte å sikre menneskerasens død (på sikt).
Andre har selvsakt filosofert menneskeheten (og betenklig nok ofte kun deler av den, som ariske, kristne, muslimske, jødiske, norske eller andre grupper) opp i skyene, med blind tro på at vi er "guds utvalgte" skapninger som (skapt i hans bilde og Jesus Christ Superstar er super cool, bla, bla) er gode.

Denne debatten vil selvsakt aldri stoppe. Vi som mennesker kommer aldri til å stemple oss selv som kollektivt onde, selv om drontene eller andre utryddede arter kanskje ville stemme for den definisjonen.

Spørsmålet er kanskje mer fruktbart stillt mot enkeltindividene; i hvilken grad klarer jeg å holde en balanse som gjør at folk rundt med oppfatter meg som en hyggelig fyr.. (i motsetning til den jævelen jeg egentlig er