La Grande Madre Naturaleza - Mi Iglesia

Sted; Hytte nær sjøen i Norge
Tid; Fra 1530-0900
Hvem; Moi, Elysium, Mehndi, Mic, Agatha og Jay.
Dose; 1 stk sukkerbit (angivelig 150 mikrogram, trolig mer)

Med kofferten full av diverse hjelpemidler og bakruta delvis blokkert av soveposer, bærebare høytalere og hytteproviant hørte jeg Johnny Depps resitering av Hunter Thompson infamøse Las Vegas-stunt i bakhodet; "a galaxy of multi-colored uppers, downers, screamers, laughers", mens vi suste mot helgens mål; en hytte ved sjøen, omringet av små fjell og trær i ulike varianter. Fredagskvelden ble egentlig en egen historie verdig, men for å kutte ned på lengden av denne historien dropper jeg detaljene fra den og hopper til lørdagen;

Vi sitter i stua på hytta og drikker noen pils, skravler litt løst om kvelden, det ligger en slags forventning i lufta, ingen har helt klart for seg hvordan denne kvelden skal utarte seg. To av oss skal spise LSD (meg selv inkludert), to skal spise meskalin, og to skal drikke ayehuasca. Elysium og jeg knasker i oss sukkerbitene våre (dryppet med 150mg ett eller annet) og ser til vår store forbauselse at skydekket som har ligget over himmelen som et tjukt grått skjerf det siste døgnet er i ferd med å forvitre. Til slutt løfter det siste sløret seg, og solen smiler oss rett i trynet, som om moder jord nærmest pirket et lite kikkehull ned mot oss på hytta, "her, der trenger disse strålene nå, sug det til dere!". Vi sitter ute på verandaen og kjenner så smått at kroppen er i ferd med å endres. Jeg kjenner en harmoni gå gjennom kroppen, det sitrer litt, og solstrålene varmer, mens regndråpene drypper av buskene rundt oss.

Elysium og jeg setter oss ned i stolene på verandaen og ser på Mehndi (ikledd poncho, en frisyre som trolig er den eneste av sitt slag i denne verden, et psykedelisk belte med en fjær knyttet rundt hodet, og bæreposer trukket over beina for å forhindre lekkasje i svært hullete sko) betrakte omgivelsene mens han står og tisser utenfor skrenten som ligger 5-6 meter fra verandaen. Jay har kastet opp noe grønt og slimete (etter å ha spist kaktus noen minutter i forveien), som Mehndi får øyet på, og utbryter en smule sarkastisk; "jøss, noen som har glemt grønnsakene sine her, gitt", før han ler så hjertelig at man ikke kan gjøre annet enn å selv bryte ut i latter. "Det er sånn det skal være, gi tilbake det du får, Jay, gi tilbake til moder natur", sier Mehndi og forteller om hvordan selve oppkasten fra rusen i tradisjon tro i Sør-Amerika blir sett på som en slags fullførelse av den første syklusen ved en trip, "gi det tilbake til jorda".

Mehndi er en historie for seg, en så naturlig positiv og glødende sjel at ord blir fattige - den nærmeste lettfattelige beskrivelsen jeg kommer er Japhy Ryder (fra Jack Kerouacs 'Dharma Bums'). Han og bestekompisen Mic er i ferd med å gi seg i kast med ayehuascas dypeste hemmeligheter (en erfaring begge har prøvd seg på i Sør-Amerikas dypeste jungler tidligere), og avreagerer i forkant med å bygge minityrsnømenn på verandagelenderet.

Moder Jord tar meg til side, prikker meg på skulderen, og hvisker "nå skal jeg vise deg en hemmelighet." Trippen er plutselig i full effekt for min del, den starter relativt rolig, vifter litt med halen, trærne vi ser fra verandaen danser virkelig sammen, morpher inn og ut av hverandres kanter, svaier taktfast fra side til side. Ansikter slår seg plutselig blokkevis nedover trærne, og noe som ligner på armer legger seg rundt trærne, som danser og synger for meg. Jeg smiler og ler, og nyter skuet, og kjenner gåsehuden prikke seg oppover armene mine. Konturer spisses til og skjerpes, jeg kan tydelig se fibrene ned til den minste detalj i plankene på verandaen. Atomene vibrerer og holder hverandre i sjakk nok til å opprettholde illusjonen av trematerialet som utgjør plankene.

Vi gikk etter en times tid inn for å sjekke ut forholdene inne i stua. Jeg satte meg ned på madrassen og kjente på følelsene i kroppen. Alt beveget seg i blokker, tjukke blokker, til og med luften rundt meg kunne kjennes. Selv om begge bena mine lå på det samme planet på madrassen på gulvet kjentes det ut som om det ene benet lå en halv meter høyere enn det andre. En slags usynlig "presence" støttet på en måte opp rundt kroppen min. Det føltes tidvis ut som om jeg var del av alt sammen, som om alle partiklene i rommet hang sammen og beveget seg i den samme seige bevegelsen. Jeg forsøkte å tegne, men detaljesynet mitt var alt for heftig til at jeg klarte å få ned noe som helst. Partikler som svirret og pisket, snurret og danset, tåket seg delvis til og fordampet. I det hvite tretaket kunne jeg se mennesker forme en rekke X'er i et tjukt mønster, de lå tett inntil hverandre, klenget på hverandre, rosa og slimete, men komfortabelt inntil hverandre. Jeg forsøkte å kommunisere dette til de andre, som begynte å le av det jeg så. Ingen av de andre hadde begynt å trippe enda (de to som hadde spist meskalin; Jay og Agatha hadde enda ikke merket noe, trolig spist alt for liten dose), mens Mic og Mehdni fremdeles skulle vente noen timer med trippen sin. Tanken om at Elysium og jeg var alene om dette akkurat nå slo meg hardt, og jeg la meg bakover på madrassen for å tenke. De andre forsøkte å prate til meg, men alt som kom ut av min munn var enkelte uttrykk jeg ofte pleier å bruke rundt venner, spesielt husker jeg "faen ass" og diverse småord og uttrykk, som "hmm", og "hysj", og "nei", og "ja". Jeg hørte min egen stemme som om den var ute av mitt hode, og den hørtes fremmed, falsk og kald ut. Jeg begynte et forsøk på å analysere språket vi bruker til daglig, og utbrøt spontant "vi bruker så mange idiotiske ord hele tida", uten å få spesielt respons.

Kun noen minutter senere setter dog Elysium seg ved siden av meg og sier noe sånt som; "hvis du syns jeg bruker så mye idiotiske ord, så vil jeg sette pris på om du sier det meg, altså, så kanskje jeg kan gjøre noe med det", med en så skremt men samtidig formell tone i stemmen sin. Nærmest blottet for minnet for hvordan å kommunisere ved hjelp av verbale ord forsøker jeg å stotre fram hva jeg mente med utsagnet mitt minutter tidligere, uten å helt klare å komme fram til hva jeg mente, rimelig på vei inn i noe mørkt og trist inne i ansiktet til Elysium. Agatha hadde heldigvis hørt hva jeg hadde sagt tidligere, og forklarer situasjonen for Elysium, som trekker et lettelsens sukk, men som småparanoid lener seg tilbake og forklarer at han begynner å se menneskelemmer ligge strødd rundt omkring i rommet. Nærmest umiddelbart ser jeg en haug blåe armer og bein ligge over Elysium i stolen, en stikkende og prikkende bølge rammer kroppen min, og jeg må legge meg tilbake på madrassen.

Nå er jeg dypt inne i det hele. Omverdenen rundt meg har så godt som forsvunnet. Jeg ser konturene av tingene rundt meg, men et tåkete dis ligger over det helt konkrete, jeg føler jeg henger i en slags tråd, eller en streng, nedenfor en slags isete bakke, og forsøker å se opp mot de andre, som også er i rommet - men jeg når de ikke. Jeg føler meg omgitt av skall og hinner, og har problemer med å forstå helt grunnleggende sosiale og visuelle aspekter rundt meg. Begrepet om "meg selv" forsvinner periodevis. Tankene akkurat her er fryktelig vanskelige å beskrive, og jeg husker de nesten ikke, jeg prøver å nå noen av de andre med blikkontakt, ettersom jeg ikke husker eller klarer å bruke ord til å kommunisere. De andres blikk flakker og føler meg ikke på bølgelengde i det hele tatt. Omverdenen er tidvis bare et eneste stort svart fraktalt gap, og svevende over hodet på meg ser jeg et bilde av faren min, og kjenner en redsel snike seg på, en kjent tanke fra en tidligere trip, jeg føler meg fanget i tiden, og klarer ikke å forstå konsepter rundt meg ("jeg", "mennesker", "tid", "rom", "materie"), bildet på netthinnen stopper tidvis helt opp, det gnistrer og et slags dryppende intenst og ensomt sukk kan høres i bakgrunnen. Tankene om de menneske rundt i rommet stygger seg til, såpass jævlig at jeg ikke har lyst til å nevne det her, i et par flakkende øyeblikk føler jeg meg som del av en stor og svart bråkete generator, og hodet mitt klandrer de rundt meg for at de ikke hjelper meg. Plutselig vinker noe til meg i bakgrunnen av hodet mitt og roper; "hey, det her har du opplevd før!", jeg kjenner igjen følelsen, og klarer å bevege meg videre, forbi det. Erfaringsnøkkelen tar meg med videre, og jeg kommer litt tilbake til meg selv igjen. Det er fremdeles veldig mørkt, spist og hissig rundt meg, men jeg kommer fram til at "dette må du klare selv, som så mange andre ting i livet. Du må tørre å ta steget selv, og du må ikke regne med at andre skal løse flokene dine for deg".

Jeg går ut for å tisse, knoter med å få fram urineringsorganet i lag på lag med bukser og underbukser (litt som å grave i en haug med smeltede lasagneplater), begynner å tisse, og hører det frese i det tisset treffer bakken. Snøen flerrer opp i en hodeskalle, og et rutenett av elektrisitet freser fra tisset og over bakken under meg, over trærne og over fjellene foran meg, før det spyttes ut i det store intet over bakketoppene i store kast på hver sin side. I horisonten ser jeg to-tre store svarte portallignende hull med ildglødende kuler som roterer i forskjellige akser. Buskene og trærne snerrer sint og spist mot meg, naturen viser meg sine styggeste ansikter og prøver å fortelle meg at jeg burde roe meg. Noe som trolig var en liten jente i juvet nedenfor oss (kanskje en høydeforskjell på en 60-70 meter) hørtes ut som en lokkende sirene, en melodiøs og tiltrekkende stemme, men med skarpe og skumle undertoner ("kom hit, så skal jeg ta beina fra under bakken på deg!"). Stemmen hennes kommer flakkende oppover fra juvet, hakkete og elektrisk, i mangel på bedre ord. Jeg kjenner på ny igjen følelsen, husker at jeg har fått i meg syre og går så rolig som mulig inn mot hytta igjen, mens vinden bak meg brøler.

Inne i stua igjen kommer jeg litt mer tilbake. Alt beveger seg fremdeles i blokker. Hver eneste kroppsdel kjennes plutselig delvis partert fra kroppen min, litt løst hengende og slengende i små, små tråder, som egne isolerte organismer. Jeg forsøkte å tegne igjen, og denne gangen gikk det mye bedre. Et slags "hellig lys" la seg over arket, og forsøkte å følge strekene og ideene som spilte seg ut på arket, og klarte det sånn delvis. Utrolige bilder viste seg på arket, meget komplekse fraktaler, søyler, armer, blodårer og greiner vokste utover arket. Jeg klarte ikke helt å tegne de helt store formene, ettersom de forvitret så raskt. Store hjul og gudinnelignende skikkelser. Veldig vanskelig å tegne på trip, ettersom man ikke klarer å se hva man faktisk har tegnet, og hva som er dette "hellige lyset", eller disse små elektriske strekene som bare plotter seg ned på arket. Tegningen blir tidvis veldig intenst, jeg tar meg selv i sukke tungt og oppildet over de vakre tingene jeg ser, men som jeg ikke klarer å tegne. En deilig og positiv følelse av meningsfullhet ved kreasjon brer seg over meg, og jeg tenker over at det å skape noe på en måte gjør oss til gud i vårt eget univers, vi tar på oss rollen som en liten reprodusent og gir noe tilbake, like mye som vi simulerer det helt store vi forguder så; hele skapelsen og alle dens passende funksjoner. Alle delene passer til hverandre, alt henger sammen i flere sykluser og strømmer, metabolismen drives av en saktegående energistrøm i alle former for materie. En skapelse er en form for start på et eget evig-ekspanderende og uendelig univers. Tanken på noe som er evig-ekspanderende og uendelig forsøker å vise seg visuelt i hodet mitt, men den klarer ikke helt å trenge igjennom. Jeg viser tegningen min til Agatha og spør om det ser noe som helst vettugt ut (hun har fremdeles ikke begynt å trippe, kaktusen virket ikke denne kvelden), som kommenterer "jeg syns alle menn tegner vaginar". Selv ser jeg at "vaginaene" utgjør selve fraktalåpningene, men er allikevel ikke helt fremmed for hennes tanke.

Jeg hadde en slags indre beef på gang med Agatha tidligere på kvelden, mange flakkende blikk, som jeg med et bestemmer meg for å gjøre slutt på. Jeg legger meg rundt henne og klemmer henne og visker noe sånt som, "vi må aldri glemme at vi er mennesker, ikke for lenge av gangen, jeg må ta litt på deg, kjenne at vi er laget av det samme, at jeg ikke er alene". Jeg kjenner fysisk varmen bre seg i kroppen hennes over til min, og jeg ligger der og klemmer henne i sikkert 2-3 minutter. "Det var en god klem", sier Agatha, og trippen er i ferd med å ta en ny turn. Agatha og jeg prater mye om hvor stor del misforståelser er en del av livene våre. Den eneste grunnen til at vi ikke kommer overens med alle andre er misforståelser og feiltolkninger, alt dette i haugevis av lag fra alle mulige kanter. Vi er for redde for å vise svakhetene våre, for å blottlegge oss, for å si ting på vår måte, for å uttrykke oss slik vi føler det, i redsel for å høres meningsløse, kjedelige eller dumme ut. Kanskje dette egentlig er et fiktivt press? Fiktivt press på fiktivt press.

Deretter kommer det en periode med mye tegning fram og tilbake. Mye visuelle intrykk og en slags tilbakekomst til "virkeligheten". En blå blomst stod opp i mitt høyre synsfelt og sprutet ut farger og mønstre som rant nedover veggene. Mye filosofisk snakk. Taleevnen begynner så vidt å komme tilbake. Mehndi og Mic har begynt å trippe på ayehuasca. Mic ligger på sofaen med øynene lukket, og kun sporadisk åpner han de for å kaste opp i en bøtte på gulvet. Noe mektig og dyptgravende er på gang i sofaen. Musikken styrer humøret mitt. Tidligere har jeg vært så langt borte at musikken ikke har preget meg, men nå styrer den plutselig alt. Vi hører på ulike DJ-mixer, for det meste minimalistisk techno. Steve Bug, Ferenc, Secede, Kettel, Amon Tobin, Monolake, Basic Channel, i ett kjør. Mye forskjellig. Mehdni forteller meg hvordan han ser på musikere som vår tids magikere. De vet nøyaktig hvordan å manipulere bølger og vibrasjoner. Lydbølgende er blant de mest lettfattelige og åpenbare vibrasjonene vi beveger oss rundt, og vekker enkelte ganger så dype følelser i oss som kan føre til sterke fysiske og psykiske reaksjoner; gråt, latter, gåsehud, you name it. Vibrasjonene fra magikeren reagerer med strengene i kroppen din, og forsøker å finne ulike former for harmonier. Glede og redsel, intensitet og rolighet, alt om hverandre. Fra det ytterste fra alle mulige følelsesaspekter til alt i mellom. Følelsen om at vi er en seig vibrerende energiklump forsterkes. Ordet "mix" gis en ny mening. DJ'ens tryllemix for å få deg i den perfekte stemningen.

Fortsetter under ...