Det er vel blant annet på grunn av smaken. En annen grunn er jo sikkert det at tobakk er tørket plantemateriell som desuten er tilsatt mange ekle og stygge tilsetningstoffer, hasj derimot er ikke helt rent plantemateriale i samme grad, og har du god hasj er den ikke tilsatt en dritt. Men nok OT. Bare fordi jeg kjeder meg skal jeg prøve meg på en aldri så liten historie selv.

Det var i de tider da jeg var 14 år, og ganske fersk i røykegamet. Hadde en kompis som var enda mer fersk og enda mer glad i å babla. Ryktene florerte fort, og jeg med god hjelp fra min venn ble stemplet som et hasjhode.
Dette ble tatt hånd om av skolen, som tok meg og skulle sende meg til politi og hele pakka. Samme kvelden, dro jeg til en annen venn, som var langt mer erfaren enn meg, for å søke råd om hvordan jeg evt. skulle slippe unna urinprøver og hva jeg skulle si for å unngå å dra med meg flere folk i dette rabalderet. Dette var karen jeg delte min første joint med, og vi stolte på hverandre.
Vel, jeg snek meg ut om natten i beste fjortiss stil og syklet ned til kammeraten min, som selvfølgelig hadde funnet en grammer under senga under rengjøringen samme dag. For å få fart på kreativiteten så bestemmte vi oss for å røyke. Jeg ble jo selvølfelig umåtelig stein, og la meg ned på sofaen. Etter en 15min. sovepause hvirket det som om han (og dama hans) hadde glemt at jeg var der, for det begynnte å bli ganske hett dem imellom. Jeg må innrøme at jeg observerte en liten stund, men bestemmte meg for å snu meg mot veggen til akten var ferdig. Så sovnet jeg.
Neste morgen våkner jeg av at kammeraten min rister i meg og nesten roper: "hva faen! Klokka er ti på sju! Du må hjem! Du skal på skole!". Jeg våkner i sjokk og løper ned trappa, slenger meg på sykkelen og begir meg på den veien som vanligvis tar 20 minutter på sykkel, jeg visste at mamma våknet klokken sju, så jeg hadde ti minutter på meg. Et godt stykke ut oppdager jeg at jeg har glemt mobilen, så da blir det u-sving deluxe og tilbake, hente mobilen og så begynne igjen. Nå hadde jeg bare fem minutter på meg. Jeg syklet opp de bakkene til jeg hadde blodsmak i munnen, med tårer i øynene, små visuelle hallisinasjoner i sidesynet og en angst som ikke kan beskrives med ord. Merkelig nok klarte jeg turen på 7 minutter, to minutter for sent. I gården slengte jeg fra meg sykkelen og hoppet inn vinduet, lukket det varsomt igjen for å så vrenge av meg klærne og legge meg under dynen. Jeg hadde ikke ligget nede i to sekunder en gang før jeg hører skritt i overetasjen, deretter i trappen og så utenfor døra. Døra gled opp og jeg var forberedt på det værste, men ovveraskende nok lyder stemmen: "nå må du stå opp! Klokka er fem over sju!", mykt og rolig, før døren glir igjen like mykt og rolig... Tror aldri jeg har vært så letta i hele mitt liv.